Selvfølgelig vet du at insulin senker blodsukkeret ditt. Det lærte du tross alt på ungdomsskolen. Men tror du det er alt dette hormonet driver med? Tro om igjen. Mens du har hatt det travelt med å telle karbohydrater, har insulin i det skjulte vært med på å bygge og vedlikeholde muskler, lagre energi, holde leveren i sjakk og styre hvordan kroppen bruker fett og glukose. Møt en av kroppens travleste budbringere.
Kroppens kjemiske budbringere
Kroppen har to viktige systemer for kommunikasjon og regulering: nervesystemet og det endokrine systemet. Endokrin betyr at noe skiller ut hormoner eller signalstoffer direkte i blodet.
Nervesystemet kan sende svært raske signaler. Det endokrine systemet bruker hormoner som kjemiske budbringere. Hormonene sekreres til blodomløpet og fraktes rundt i kroppen. De påvirker celler som har mottakere, eller reseptorer, for det aktuelle hormonet.
Hormonsignaler virker ofte langsommere enn nervesignaler. Til gjengjeld kan de påvirke mange celler og organer samtidig, og virkningen kan vare lenger.
Insulin er bare ett av mer enn 50 hormoner som er identifisert hos mennesker. Hormonene er med på å regulere blant annet vekst, energibruk, stressreaksjoner, væskebalanse og reproduksjon.
Insulin produseres i betacellene i bukspyttkjertelen og sekreres til blodomløpet. Når glukosenivået stiger hos personer som produserer insulin selv, øker vanligvis insulinsekresjonen.
Ved type 1-diabetes angriper immunsystemet de insulinproduserende betacellene. Resultatet er at kroppen etter hvert produserer lite eller ikke noe eget insulin.
Kilde: Shutterstock
Insulin – en flittig lagerarbeider
Insulin er et oppbyggende hormon. Det bidrar til at kroppen kan bruke næringsstoffene vi får i oss, og lagre energi som ikke trengs med en gang.
Glukose kan lagres som glykogen i leveren og musklene. Fett kan lagres i fettvevet. Insulin påvirker også omsetningen av proteiner i musklene.
Man kan derfor se på insulin som en flittig lagerarbeider. Når det finnes energi tilgjengelig, bidrar insulin til å fylle lagrene. Samtidig bremser hormonet prosesser som tømmer dem.
Insulin står også på WADAs dopingliste og er forbudt i idrett uten medisinsk fritak, blant annet fordi hormonet har anabole, altså oppbyggende, virkninger.
Insulin er bremsen som passer på leveren
Leveren har en sentral rolle i reguleringen av glukose. Etter et måltid kan den lagre glukose som glykogen. Mellom måltidene og om natten kan den gjøre det motsatte og sende glukose tilbake til blodet.
Det er helt nødvendig. Selv om vi ikke spiser på flere timer, trenger kroppen fortsatt glukose.
Leveren kan skaffe denne glukosen på to hovedmåter.
Den kan bryte ned sitt eget lager av glykogen og frigjøre glukose. Det kalles glykogenolyse.
Leveren kan også lage ny glukose fra blant annet laktat, glyserol og enkelte aminosyrer. Det kalles glukoneogenese.
Insulin fungerer som en brems på begge prosessene. Det hemmer leverens glukoseproduksjon og fremmer samtidig lagring av glukose som glykogen.
Dette forklarer noe som kanskje virker merkelig:
Glukosen kan stige selv om vi ikke har spist.
Ved for lite insulin får leveren et svakere signal om å bremse. Den kan derfor fortsette å frigjøre og produsere glukose selv om glukosenivået i blodet allerede er høyt.
Maten er altså ikke den eneste kilden til glukose i blodet. Kroppen lager også glukose selv.
Insulin og musklene
Musklene er store forbrukere av energi. Insulin bidrar til at muskelcellene tar opp glukose. Noe brukes som energi, mens noe kan lagres som glykogen til senere.
Insulin har også betydning for proteinomsetningen. Proteinene i musklene bygges opp og brytes ned hele tiden. Insulin bidrar til en oppbyggende balanse, særlig ved å hemme nedbrytningen av muskelprotein. Tilgangen på aminosyrer og bruk av musklene er samtidig avgjørende.
Insulin alene bygger altså ikke store muskler. Men hormonet er en viktig del av kroppens normale oppbygging og vedlikehold av muskelvev.
Slik styrer insulin fettlagringen
Fettvevet er kroppens største energilager.
Når kroppen har energi tilgjengelig som ikke skal brukes med en gang, bidrar insulin til lagring av fett. Denne oppbyggingen kalles lipogenese.
Samtidig hemmer insulin nedbrytningen av lagret fett. Denne nedbrytningen kalles lipolyse.
Det betyr ikke at insulin alene bestemmer om vi legger på oss eller går ned i vekt. Kroppsvekt påvirkes av langt mer enn ett hormon.
Men insulin er en viktig del av systemet som bestemmer om energi skal lagres eller frigjøres fra fettvevet.
Når insulinnivået er lavt, for eksempel under faste, øker bruken av fett som energikilde. Ved lengre faste lager leveren også mer ketonlegemer, som blant annet hjernen kan bruke som drivstoff. Dette er en normal tilpasning når tilgangen på mat er begrenset.
Ved alvorlig insulinmangel er situasjonen en annen.
Insulinmangel
Ved type 1-diabetes produserer kroppen lite eller ikke noe eget insulin.
Da skjer det langt mer enn at glukosenivået stiger. Bremsen på nedbrytningen av fett blir svakere. Fettvevet frigjør mer fettsyrer, som transporteres til leveren. Der kan de brukes til å lage ketonlegemer.
En viss mengde ketoner er en normal del av stoffskiftet. Men ved alvorlig insulinmangel kan produksjonen øke kraftig. Samtidig kan leveren fortsette å produsere og frigjøre glukose.
Dermed kan kroppen få både svært høyt glukosenivå og store mengder ketoner samtidig. Hvis ketonproduksjonen blir for stor, kan det utvikles diabetisk ketoacidose, DKA.
Dette er en viktig grunn til at personer med type 1-diabetes trenger insulin også når de ikke spiser. Insulin er ikke bare nødvendig for å håndtere karbohydrater fra et måltid. Kroppen trenger en viss insulineffekt hele tiden for å holde energistoffskiftet under kontroll.
Når cellene i kroppen blir mindre følsomme for insulin
Ved type 2-diabetes er situasjonen ofte annerledes.
Kroppen kan fortsatt produsere insulin, og særlig tidlig i sykdomsforløpet kan insulinproduksjonen være høy. Problemet er at blant annet muskel-, fett- og levercellene reagerer mindre på hormonet.
Dette kalles insulinresistens.
Bukspyttkjertelen forsøker å kompensere ved å sekrere mer insulin. En periode kan dette være nok. Etter hvert kan betacellene få problemer med å produsere nok insulin til å dekke behovet, og glukosenivået stiger.
Insulinresistens betyr altså ikke at insulin har sluttet å virke. Det betyr at det trengs mer insulin for å oppnå den samme virkningen.
Type 2-diabetes handler derfor både om redusert følsomhet for insulin og, hos mange etter hvert, at insulinproduksjonen ikke er tilstrekkelig i forhold til behovet.
Insulin: Ingen solospiller i kroppen
Insulin er langt fra det eneste hormonet som regulerer tilgangen på energi.
Et av de viktigste er glukagon, som også produseres i bukspyttkjertelen. Når kroppen trenger mer glukose, virker glukagon først og fremst på leveren.
Glukagon stimulerer blant annet nedbrytningen av leverens glykogenlager og øker leverens produksjon av glukose. Insulin og glukagon virker derfor på mange måter i motsatt retning og bidrar sammen til å regulere glukosenivået.
Også adrenalin, kortisol og veksthormon påvirker glukosereguleringen.
Kortisol er et livsviktig hormon med mange oppgaver. Ved blant annet stress og lengre perioder uten mat er det med på å sikre at kroppen har tilgang på energi.
Vi trenger ikke holde styr på alle disse hormonene til daglig. Men de viser hvorfor glukosenivået ikke bare bestemmes av maten vi spiser og insulinet vi setter.
Kroppen produserer og regulerer glukose hele tiden.
Insulin og kalium
Insulin påvirker ikke bare glukose, fett og proteiner.
Hormonet stimulerer også transport av kalium fra blodet og inn i cellene, blant annet i muskelvevet. Denne virkningen er så tydelig at insulin brukes sammen med glukose ved behandling av alvorlig høyt kaliumnivå i blodet.
Insulinet fjerner ikke kalium fra kroppen. Det flytter kalium fra blodet og inn i cellene.
Denne egenskapen får særlig betydning ved alvorlig insulinmangel og diabetisk ketoacidose, der både væske- og elektrolyttbalansen kan bli kraftig forstyrret.
Insulin påvirker også nyrene
Det strømmer imponerende mye blod gjennom nyrene. Hos en voksen passerer grovt regnet rundt 1400–1500 liter blod gjennom nyrene i løpet av et døgn.
Hvis vi regner med at en voksen har omkring fem liter blod, betyr det at den samlede blodmengden passerer gjennom nyrene omtrent 300 ganger i døgnet.
Men det betyr ikke at 1500 liter væske filtreres ut av blodet. Nyrene danner omkring 180 liter filtrert væske per døgn. Nesten alt tas tilbake til kroppen. Til slutt blir vanligvis bare rundt én til to liter skilt ut som urin.
Denne tilbakeføringen kalles reabsorpsjon.
Insulin kan øke nyrenes reabsorpsjon av natrium. Det betyr at mer natrium tas tilbake til blodet i stedet for å skilles ut i urinen. Når mer natrium holdes tilbake, påvirkes også kroppens væskebalanse.
Insulin er dermed en av flere faktorer som påvirker salt- og væskebalansen. Andre hormonsystemer har også viktige roller. Det er derfor riktigere å si at insulin påvirker denne balansen enn at det kontrollerer den.
Kroppens indre varmeovn – fra mat til kroppsvarme
Karbohydrater, fett og proteiner inneholder kjemisk energi.
Kroppen kan bruke denne energien til muskelarbeid, transport av stoffer mellom cellene, oppbygging av vev og alle de andre prosessene som holder oss i live. Energi kan også lagres, først og fremst som fett og glykogen.
Når kroppen bruker energien, vil den til slutt i hovedsak avgis som varme. Det er derfor kroppen produserer varme også når vi ligger helt stille. Varmeproduksjonen fra kroppens stoffskifte kan måles med kalorimetri.
Kroppen lager altså ikke energi. Den omformer energien som allerede finnes i maten.
Insulin er en av de viktigste dirigentene for hvordan denne energien brukes.
Mer enn en blodsukkerregulator
For personer med diabetes blir insulin lett redusert til spørsmål om doser, karbohydrater og glukoseverdier.
Men insulin har langt flere oppgaver.
Det hjelper kroppen med å håndtere og lagre glukose. Det bremser leverens egen glukoseproduksjon. Det hemmer nedbrytning av fett og dannelse av store mengder ketoner. Det påvirker proteinomsetningen i musklene, flytter kalium inn i cellene og påvirker nyrenes håndtering av natrium og væske.
Når insulin mangler, blir betydningen enda tydeligere. Da mister kroppen ikke bare kontrollen over glukosenivået. Hele måten kroppen bruker, lagrer og frigjør energi på blir forandret.
Så neste gang insulin bare omtales som «hormonet som senker blodsukkeret», er det verdt å huske:
Det er bare én av insulinets oppgaver.
Kilder og videre lesing
Sand O, Sjaastad ØV, Haug E, Bjålie JG. Menneskekroppen – fysiologi og anatomi. Gyldendal Akademisk.
Hanås R. Type 1 diabetes hos barn, ungdom og unge voksne – bli ekspert på din egen diabetes. Flere utgaver.
National Institute of General Medical Sciences. What Is a Hormone?
National Institute of Diabetes and Digestive and Kidney Diseases. Informasjon om type 1-diabetes, type 2-diabetes, insulinresistens og nyrefunksjon.
Rui L. Energy metabolism in the liver. Comprehensive Physiology.
Abdulla H, Smith K, Atherton PJ, Idris I. Role of insulin in the regulation of human skeletal muscle protein synthesis and breakdown: a systematic review and meta-analysis. Diabetologia.
Laffel L. Ketone bodies: a review of physiology, pathophysiology and application of monitoring to diabetes. Diabetes/Metabolism Research and Reviews.
DeFronzo RA. The effect of insulin on renal sodium metabolism. A review with clinical implications. Diabetologia.