Et lite sår på foten kan utvikle seg til en langvarig infeksjon og i alvorlige tilfeller føre til amputasjon. Norske retningslinjer anbefaler regelmessig fotundersøkelse og oppfølging av personer med økt risiko. Likevel blir ikke alle undersøkt, og behandling hos fotterapeut må som regel betales av den enkelte.
Hvorfor er fothelse viktig ved type 1-diabetes?
De fleste med type 1-diabetes utvikler ikke alvorlige fotproblemer. Risikoen kan likevel øke etter mange år med sykdommen.
Langvarig forhøyet glukose kan skade nervene i føttene. Dette kalles diabetisk nevropati. Nerveskaden kan redusere følsomheten, slik at trykk, varme, gnagsår og små skader ikke merkes like tydelig.
Diabetes kan også skade blodårene og redusere blodsirkulasjonen. Da kan sår bruke lengre tid på å gro, samtidig som kroppen får vanskeligere for å bekjempe en infeksjon. Tidligere fotsår, røyking, nyresykdom, feilstillinger, hard hud og trange sko kan øke risikoen ytterligere.
Norge ligger samtidig i verdenstoppen for nye tilfeller av type 1-diabetes hos barn. Barnediabetesregisteret oppgir at forekomsten i aldersgruppen 0–14 år var 43,5 nye tilfeller per 100 000 personår i 2024. Stadig nye generasjoner skal derfor leve lenge med sykdommen. Det gjør god forebygging av senkomplikasjoner viktig.
Les mer i artikkelen «Tilfeller av type 1-diabetes».
Status i Norge
- Fotundersøkelse anbefales årlig ved type 1-diabetes fra fem års sykdomsvarighet.
- Undersøkelsen skal avdekke redusert følsomhet, dårlig blodsirkulasjon, hard hud, feilstillinger og andre risikofaktorer.
- I 2024 var fotundersøkelse med monofilament dokumentert hos 64 prosent av de registrerte voksne med type 1-diabetes som ble fulgt ved diabetespoliklinikk.
- Personer med moderat eller høy risiko anbefales regelmessig oppfølging hos blant annet fotterapeut med diabeteskompetanse.
- Behandling hos fotterapeut refunderes ikke av Helfo.
- I 2024 gjennomgikk i underkant av 550 personer med diabetes en amputasjon. Tallet omfatter alle diabetestyper.
Et lite sår kan bli et stort problem
Et klassisk eksempel er en liten, skarp stein i skoen.
De fleste kjenner raskt at noe er galt. De stopper, tar av seg skoen og fjerner steinen. Har du redusert følsomhet, kan steinen bli liggende uten at du merker det.
For hvert skritt presses den mot huden. Først kan det oppstå rødhet eller en blemme. Fortsetter belastningen, kan huden skades og et sår utvikle seg.
Det samme kan skje dersom en sko klemmer, en sokk har en hard søm eller det har dannet seg mye hard hud. Det kan også utvikle seg sår under hard hud. Helsenorge anbefaler derfor at personer med forhøyet risiko får den harde huden behandlet av en fotterapeut med kompetanse på diabetesføtter.
Manglende smerte betyr ikke at skaden er ufarlig. Tvert imot kan fraværet av smerte gi såret tid til å utvikle seg før det blir oppdaget.
Foten er gjemt bort
Et sår på hånden er synlig. Vi ser det flere ganger om dagen, og andre mennesker kan også legge merke til det. Dersom såret ikke gror, oppsøker vi kanskje lege ganske raskt.
Et sår på foten er lettere å overse. Det er skjult under sokker og sko, og det kan være fristende å tenke:
Det går sikkert over av seg selv.
Har du redusert følsomhet, gjør såret kanskje heller ikke vondt.
Her har også vi som lever med diabetes et ansvar. Føttene bør undersøkes regelmessig, særlig når det allerede er påvist nerveskade, dårlig blodsirkulasjon eller andre risikofaktorer. Bruk gjerne et speil dersom det er vanskelig å se under foten.
Poenget er ikke at vi skal bli redde for enhver sprekk eller blemme. Men et sår bør ikke få flere ukers forsprang bare fordi det er gjemt bort.
Hva skal undersøkes på diabeteskontrollen?
Helsedirektoratet anbefaler årlig fotundersøkelse ved type 1-diabetes fra fem års sykdomsvarighet. Undersøkelsen skal blant annet omfatte:
- følsomheten i føttene
- puls og tegn på redusert blodsirkulasjon
- hud, hard hud og eventuelle sår
- feilstillinger i tær eller fot
- tidligere fotsår eller amputasjon
Følsomheten testes vanligvis med et monofilament. Dette er en tynn nylontråd som presses forsiktig mot bestemte steder under foten. Testen er enkel, rask og lite belastende. Sammen med undersøkelse av fotpulsene kan den brukes til å vurdere risikoen for fotsår.
Personer med lav risiko trenger normalt den årlige kontrollen og informasjon om egenomsorg. Ved moderat risiko kan det være påvist redusert følsomhet, manglende fotpuls, feilstilling eller problemer med å undersøke føttene selv.
Tidligere fotsår eller amputasjon gir høy risiko. Disse personene bør få føttene undersøkt ved hver diabeteskontroll. Personer med moderat og høy risiko anbefales å gå regelmessig til lege, sykepleier eller autorisert fotterapeut med kompetanse på diabetesføtter.
KI- generert bilde
Får alle den anbefalte undersøkelsen?
I 2024 var monofilamentundersøkelse registrert hos 64 prosent av voksne med type 1-diabetes og minst fem års sykdomsvarighet som ble fulgt ved diabetespoliklinikk. Målet er over 90 prosent.
Ingen av de rapporterende diabetespoliklinikkene oppnådde det høyeste målnivået. Resultatene varierte fra 7 til 87 prosent. Landsgjennomsnittet har ligget stabilt for lavt siden 2015. I en uformell spørreundersøkelse oppga poliklinikkene at det ofte var for lite tid i konsultasjonen til å prioritere fotundersøkelsen.
Tallene gjelder dokumenterte undersøkelser i spesialisthelsetjenesten. Manglende registrering betyr ikke nødvendigvis at alle undersøkelsene har uteblitt. De kan heller ikke brukes til å fastslå hvor stor andel av personer som følges av fastlegen, som har fått undersøkt føttene.
Nasjonal diabetesplan opplyser at datagrunnlaget fra fastlegekontorene er mangelfullt. Planen erkjenner samtidig at mange som skal følges av fastlegen, ikke får en strukturert årskontroll.
Har fastlegene tilstrekkelig kompetanse?
Det er ikke grunnlag for å slå fast at norske fastleger generelt mangler kunnskap om diabetesrelatert fothelse.
Den grunnleggende undersøkelsen er beskrevet i retningslinjene og krever lite utstyr. Problemet handler også om tid, rutiner, journalsystemer, ansvarsfordeling og tilgang til fotterapeut eller tverrfaglig fotteam.
Når undersøkelsen uteblir, kan årsaken derfor ligge i hvordan helsetjenesten er organisert – ikke bare i kompetansen til den enkelte legen.
Hva er en fotterapeut med diabeteskompetanse?
En autorisert fotterapeut er helsepersonell med utdanning i forebygging og behandling av fotproblemer. Noen har i tillegg videreutdanning og særskilt kompetanse på diabetesføtter.
Fotterapeuten kan blant annet undersøke hud, negler, fotstilling og trykkpunkter. Fotterapeuten kan behandle hard hud, vurdere sko og belastning, gi råd om egenkontroll og oppdage tegn på skade som bør vurderes av lege eller fotteam.
Dette er noe annet enn kosmetisk fotpleie.
Fotterapeuten erstatter ikke legen eller spesialisthelsetjenesten. Rollen kan likevel være viktig for å oppdage problemer før det oppstår et alvorlig sår.
Hvorfor må forebyggingen ofte betales privat?
Her oppstår et tydelig paradoks.
Helsedirektoratet anbefaler regelmessig oppfølging hos fotterapeut for personer med moderat eller høy risiko. Helsenorge opplyser samtidig at behandling hos fotterapeut ikke refunderes av Helfo.
Dersom behandlingen ikke tilbys gjennom et sykehus, fotteam eller en lokal offentlig ordning, må pasienten derfor normalt betale hele beløpet selv.
Det er ikke alle med type 1-diabetes som trenger regelmessig behandling hos fotterapeut. Behovet skal bygge på en faglig risikovurdering.
Men når helsetjenesten har vurdert at en person har forhøyet risiko, er det rimelig å spørre:
Hvorfor sikrer ikke det offentlige at den anbefalte forebyggingen er økonomisk tilgjengelig?
Privat betaling kan gi forskjeller. Noen har råd til regelmessige konsultasjoner. Andre utsetter behandlingen, går sjeldnere enn anbefalt eller lar være å bestille time.
Dermed kan privat økonomi få betydning for hvem som får hjelp før såret oppstår.
Hva koster sår og amputasjoner?
Et diabetesrelatert fotsår kan kreve behandling over uker, måneder eller år. Utgiftene kan omfatte sårbehandling, bandasjer, antibiotika, hjemmesykepleie, legebesøk, sykehusinnleggelser, kirurgi, rehabilitering og proteser.
I tillegg kommer konsekvenser som sykefravær, sykepenger, redusert arbeidsevne, hjelp fra pårørende og tap av mobilitet og livskvalitet.
Det er vanskelig å sette en sikker sum på disse kostnadene. I de offentlige kildene som er gjennomgått til denne artikkelen, er det ikke funnet et oppdatert samlet regnskap over hva diabetesrelaterte fotsår og amputasjoner koster Norge.
Artikkelen forsøker derfor ikke å lage et regnestykke basert på antallet amputasjoner. En amputasjon av en tå kan heller ikke sammenlignes direkte med en amputasjon høyere på beinet.
Mangelen på et samlet kostnadsbilde er likevel viktig. Uten slike tall blir det vanskeligere å sammenligne utgiftene ved forebygging med kostnadene som oppstår når et sår ikke gror.
Nesten 550 amputasjoner på ett år
Nasjonal diabetesplan oppgir at i underkant av 550 personer med diabetes gjennomgikk en amputasjon i 2024. Statistikken omfatter type 1-diabetes, type 2-diabetes og eventuelt andre diabetestyper. Den viser derfor ikke hvor mange av amputasjonene som gjaldt personer med type 1-diabetes.
Planen oppgir også at én av fire dør innen ett år etter en amputasjon, og at 45 prosent dør innen tre år. Dette betyr ikke at amputasjonen nødvendigvis er dødsårsaken. Mange har samtidig alvorlig karsykdom, nyresykdom, infeksjon eller andre helseproblemer.
Tallene viser likevel hvor alvorlig den samlede situasjonen ofte er.
Hvem må betale for fotterapi i nabolandene?
Helsevesenet er organisert forskjellig i de nordiske landene. Ordningene kan derfor ikke sammenlignes helt direkte.
| Land | Kontroll og tilgang | Hvem betaler? |
|---|---|---|
| Norge | Årlig fotundersøkelse ved type 1-diabetes fra fem års sykdomsvarighet. Fotterapeut anbefales ved moderat og høy risiko. | Behandling hos fotterapeut refunderes ikke av Helfo. Pasienten må vanligvis betale hele beløpet dersom behandlingen ikke gis gjennom et offentlig tilbud. |
| Danmark | Føttene bør undersøkes minst én gang i året. Etter henvisning har personer med diabetes rett til årlig fotstatus hos autorisert fotterapeut. | Det offentlige gir 50 prosent tilskudd til den årlige fotstatusen. Ved økt risiko kan det gis støtte til flere konsultasjoner. Pasienten betaler resten. |
| Sverige | Årlig fotundersøkelse og risikovurdering anbefales. Personer i risikogruppe 2 og 3 bør henvises til medisinsk fotpleie. | Medisinsk fotpleie kan gis som offentlig subsidiert helsehjelp etter behovsvurdering og henvisning. Pasienten betaler egenandel. Reglene varierer mellom regionene. |
| Finland | Offentlige fotterapitjenester finnes i flere velferdsområder og prioriteres ofte til personer med høy risiko. | Noen områder tilbyr offentlig behandling, mens andre bruker tjenestekupong. Tilgang, egenandel og antall konsultasjoner varierer etter bosted og risikovurdering. |
I Danmark gir en nasjonal ordning 50 prosent tilskudd til årlig fotstatus etter henvisning. Personer med forhøyet risiko kan få støtte til flere besøk.
I Sverige inngår medisinsk fotpleie i den offentlig subsidierte helsetjenesten når behovet er dokumentert. Region Stockholm krever behovsvurdering og henvisning, mens nasjonale kunnskapsråd anbefaler årlig fotundersøkelse og medisinsk fotpleie ved forhøyet risiko. De praktiske ordningene varierer mellom regionene.
I Finland organiseres tilbudet av velferdsområdene. I Egentliga Finland kan risikopasienter få en tjenestekupong etter behovsvurdering. I Vanda og Kervo prioriteres det offentlige tilbudet til personer med høy risiko, mens andre må bruke private tjenester dersom de trenger hjelp.
Ingen av nabolandene tilbyr nødvendigvis all fotpleie gratis. Forskjellen er at medisinsk nødvendig fotterapi i større grad er knyttet til en offentlig finansieringsordning.
Et rikt land uten en generell refusjonsordning
Danmark, Sverige og Finland har ikke en petroleumsbasert statsformue som kan sammenlignes med det norske Oljefondet. Likevel har de valgt ordninger der medisinsk nødvendig fotterapi helt eller delvis finansieres av det offentlige.
Oljefondet er ikke en pengekasse som fritt kan brukes til ethvert godt formål. Petroleumsinntektene overføres til fondet, og midler kan bare tas inn i statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Bruken skal over tid følge den forventede realavkastningen.
Oljefondet kan derfor ikke alene brukes som argument for én bestemt refusjonsordning. Norges økonomiske stilling gjør det likevel rimelig å stille spørsmål ved prioriteringene.
Når norske helsemyndigheter anbefaler regelmessig fotterapi for personer med forhøyet risiko, hvorfor må den anbefalte behandlingen fortsatt ofte betales privat?
Sammenligningen med nabolandene tyder på at dette ikke bare handler om hva Norge har råd til. Det handler også om hva myndighetene velger å finansiere.
Har myndighetene en plan?
Ja. Nasjonal diabetesplan 2025–2029 viser at myndighetene kjenner flere av problemene.
Planen sier at flere bør få tilbud om strukturert årskontroll. Den foreslår bedre informasjon til pasientene, løsninger for innkalling og påminnelser, mer samarbeid mellom ulike faggrupper ved fastlegekontorene og målrettede tiltak for å øke antallet fotundersøkelser. Datagrunnlaget fra kommunene skal også forbedres.
Dette er viktige tiltak. Planen etablerer likevel ikke:
- en generell refusjonsordning for fotterapi
- en øvre egenandel ved dokumentert risiko
- lik tilgang til fotterapeut i hele landet
- et bestemt antall konsultasjoner ved moderat eller høy risiko
- et samlet nasjonalt register over fotsår og kostnadene de medfører
Myndighetene har altså en plan for å forbedre kontrollene og kunnskapsgrunnlaget. Planen svarer i mindre grad på hvordan personer med dokumentert risiko skal få råd til den forebyggende behandlingen som anbefales.
Hva er det vi fremdeles ikke vet?
Det norske kunnskapsgrunnlaget har flere begrensninger.
Amputasjonstallene skiller ikke tydelig mellom type 1- og type 2-diabetes. Vi vet derfor ikke hvor mange av de nesten 550 amputasjonene som gjaldt personer med type 1-diabetes.
Tallet på 64 prosent gjelder dokumenterte undersøkelser blant personer med type 1-diabetes som følges ved diabetespoliklinikk. Det sier ikke sikkert hvor ofte føttene undersøkes ved fastlegekontorene.
Vi mangler også en samlet oversikt over:
- hvor mange som utvikler et nytt diabetesrelatert fotsår hvert år
- hvor lenge sårene behandles
- ventetiden til tverrfaglige fotteam
- geografisk tilgang til fotterapeuter med diabeteskompetanse
- hvor mange som lar være å oppsøke fotterapeut på grunn av prisen
- de samlede kostnadene for pasienten, helsetjenesten og samfunnet
Det betyr ikke at forebygging er uten verdi. Det betyr at Norge mangler data som kunne vist hvor godt systemet fungerer, og hvor ressursene bør settes inn.
Hva bør du gjøre dersom et sår oppstår?
Oppdager du et sår nedenfor ankelen, bør det vurderes raskt dersom du har redusert følsomhet eller andre risikofaktorer. Ikke vent på at det skal begynne å gjøre vondt.
Kontakt lege ved sår, rødhet, hevelse, unormal varme, væske, vond lukt eller misfarget hud. Feber eller redusert allmenntilstand sammen med et fotsår krever rask vurdering.
Helsenorge understreker at selv små sår kan utvikle seg til alvorlige infeksjoner. Ikke skjær i hard hud eller forsøk å behandle et dypt sår selv.
Hvorfor må forebyggingen ofte betales privat?
Svaret er at Norge har valgt å skille mellom den medisinske fotundersøkelsen og den videre behandlingen hos fotterapeut.
Fotundersøkelsen skal inngå i diabetesoppfølgingen. Dersom undersøkelsen viser moderat eller høy risiko, anbefaler retningslinjene regelmessig oppfølging. Men det følger ikke en generell refusjonsordning med anbefalingen.
Dermed kan den som har fått påvist risiko, sitte igjen med regningen.
Norge mangler ikke kunnskap om hva som bør undersøkes. Myndighetene kjenner også problemet og har en plan for å øke antallet fotkontroller. Det som fortsatt mangler, er en ordning som sikrer at medisinsk begrunnet forebygging blir økonomisk tilgjengelig for alle som trenger den.
Når konsekvensene kan være langvarige sår, infeksjoner og amputasjon, bør ikke privat økonomi avgjøre hvem som får hjelp før skaden oppstår.
Kilder
- Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for diabetes – diabetisk fot og nevropati.
- Helsenorge: Fotsår og pleie av føtter ved diabetes, oppdatert 7. oktober 2025.
- Norsk diabetesregister for voksne: Årsrapport 2024 – diabetes type 1.
- Barnediabetesregisteret: Årsrapport 2024.
- Helse- og omsorgsdepartementet: Nasjonal diabetesplan 2025–2029.
- Sundhed.dk: Hold fødderne sunde, diabetes.
- 1177 Sverige: informasjon om fothelse og offentlig subsidiert fotsykvård.
- Suomi.fi: regionale fotterapitjenester i Finland.
- Finansdepartementet: informasjon om bruken av midler fra Statens pensjonsfond utland.
Opplysninger og kilder kontrollert 4. august 2026.