De kontinuerlige blodsukkermålerne (CGM) har uten tvil revolusjonert diabetesbehandlingen. De redder liv, forhindrer alvorlige følinger og gir foreldre en helt ny trygghet. Men for mange unge med diabetes type 1 har teknologien også en mørk og ekstremt frustrerende bakside.
De føler seg ikke bare fulgt med på – de føler seg overvåket!
“Faen til mas!!”
Gjennom apper som deler blodsukkerdata i sanntid, sitter ofte både foreldre, foresatte og halve slekta med fingeren på telefonen og følger med på den unges kurver. Med en gang blodsukkeret bikker litt opp eller ned, begynner telefonen å gløde.
«Nå stiger du, har du husket insulin?»
«Nå er du lav, du må spise en litt!»
Det ringes og sendes meldinger i ett sett. For en ungdom som prøver å løsrive seg, gå på skolen, være med venner eller bare leve et normalt liv, oppleves dette som et uutholdelig og konstant mentalt press. Det blir et voldsomt kjør der man aldri får et sekunds fred fra sykdommen.
Tapet av privatlivet
Det å være tenåring handler om å feile, lære og finne ut av ting selv. Når foreldre sitter på avstand og har “fasiten” på mobilen sin i sanntid, tas denne selvstendigheten bort. Den unge mister retten til å ha en dårlig blodsukkerdag i fred, uten å måtte stå til rette for et familiært eller medisinsk kontrollorgan.
Dette konstante informasjonspresset og alarmene som piper, skaper en helt ny form for diabetes-stress. Resultatet er ofte det stikk motsatte av det foreldrene ønsker: De unge blir så dritleie av maset at de i verste fall slår av delingen, gjemmer bort utstyret eller utvikler en dyp motvilje mot hele egenbehandlingen.
Hvor går grensen mellom trygghet og kontroll?
Det er lett å forstå foreldrenes angst. Frykten for alvorlige følinger, spesielt om natten, er reell. Men forskning og erfaring viser at vi må snakke mer om den psykologiske prisen de unge betaler for denne tryggheten.
Det må settes klare grenser for avtaler i familien. Når har foreldre lov til å gripe inn, og når skal de holde fingrene unna tastaturet? Hvis ikke teknologien brukes med ekstrem respekt for den unges privatliv, blir sensoren raskt en digital lenke i stedet for et hjelpemiddel.
Har du opplevd dette kjøret i din familie? Blir sensoren en trygghet eller en overvåker? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet nedenfor.