Noen personer med diabetes type 1 kan ha svært lave glukoseverdier og likevel snakke, arbeide eller trene tilsynelatende normalt. De kan samtidig ha et svært lavt daglig insulinbehov, særlig dersom de er slanke og fysisk aktive.
Har kroppen lært seg å tåle lave glukoseverdier? Og skyldes det lave insulinbehovet at muskelcellene har ekstra mange insulinreseptorer?
Svaret er mer sammensatt. Det handler både om hjernens reaksjon på gjentatte følinger, kroppens hormonelle alarmsystem og hvor følsomme muskler og andre vev er for insulin.
Hva skjer normalt når glukosen faller?
Hos en person som ikke har diabetes, skjer flere ting automatisk når glukosen begynner å falle:
- Bukspyttkjertelen reduserer utskillelsen av insulin.
- Utskillelsen av glukagon øker.
- Adrenalin og andre stresshormoner frigjøres.
- Leveren sender mer glukose ut i blodet.
- Personen merker symptomer og får lyst til å spise.
Ved diabetes type 1 er dette systemet svekket på flere nivåer.
Insulin som allerede er injisert eller tilført fra en pumpe, kan ikke raskt fjernes fra kroppen. Hos mange svekkes også glukagonresponsen etter noen års sykdom. Kroppen blir dermed mer avhengig av adrenalin som forsvar mot videre fall.
Gjentatte episoder med lavt blodsukker kan etter hvert føre til at også adrenalinresponsen kommer senere og blir svakere. Dette kalles hypoglycemia-associated autonomic failure, ofte forkortet HAAF. Resultatet kan bli en ond sirkel: En føling svekker varslingen ved neste føling, som igjen øker risikoen for nye og mer alvorlige følinger.
Kroppens alarmgrense flyttes nedover
Personer som ofte ligger lavt, kan oppleve at symptomene først kommer ved stadig lavere glukoseverdier. En person som tidligere begynte å skjelve ved 3,8 mmol/l, kan etter gjentatte følinger kanskje ikke merke noe før verdien er under 3 mmol/l.
En stor studie publisert i 2026 fant at større eksponering for hypoglykemi var forbundet med at symptomene ble registrert ved lavere glukosenivåer. Dette støtter at gjentatte lave verdier kan flytte terskelen for varselsymptomer nedover.
Personen kan derfor føle seg normal, men det betyr ikke nødvendigvis at hjernen fungerer helt normalt.
Oppmerksomhet, reaksjonstid, vurderingsevne og evnen til å oppfatte egne feil kan allerede være redusert. Problemet er at personen selv ikke alltid oppfatter denne svekkelsen.
Har hjernen tilpasset seg?
Forskning tyder på at hjernen til en viss grad kan tilpasse energistoffskiftet etter gjentatte perioder med lav glukose. Det er blant annet undersøkt om transporten av glukose inn i hjernen kan øke, og om hjernen kan bli flinkere til å bruke alternative energikilder.
Slike tilpasninger kan være en del av forklaringen på at enkelte personer tilsynelatende opprettholder funksjonen ved lavere verdier enn andre. Det er imidlertid fortsatt usikkerhet om hvor stor betydning denne tilpasningen har hos mennesker.
En mulig hjernetilpasning må heller ikke tolkes som beskyttelse mot alvorlig hypoglykemi. Selv en person som vanligvis fungerer ved 2,5 eller 3 mmol/l, kan plutselig bli forvirret, få kramper eller miste bevisstheten dersom glukosen fortsetter å falle.
Ved redusert følingsevne kan de tidlige alarmsymptomene utebli. De første tydelige tegnene kan dermed være at hjernen allerede fungerer dårligere.
Er lavt langtidsblodsukker alltid et tegn på god regulering?
Et lavt langtidsblodsukker, HbA1c, kan være positivt når det oppnås uten hyppige følinger. Men et lavt HbA1c kan også skjule store svingninger og mye tid under målområdet.
Derfor vurderes reguleringen i dag ikke bare ut fra HbA1c. Data fra glukosesensoren gir informasjon om:
- tid i målområdet
- tid under målområdet
- tid over målområdet
- glukosevariasjon
- nattlige følinger
Glukose under 3,9 mmol/l regnes som hypoglykemi. Verdier under 3,0 mmol/l regnes som klinisk betydelig hypoglykemi, også når personen ikke kjenner symptomer.
En person kan altså ha et imponerende HbA1c, men likevel ha en behandlingsplan som gir for mange lave verdier.
God regulering betyr ikke lavest mulig gjennomsnitt. Det betyr stabile glukoseverdier med minst mulig tid både over og under målområdet.
Hvorfor har noen et svært lavt insulinbehov?
Fysisk aktive personer med diabetes type 1 kan ofte klare seg med betydelig mindre insulin enn personer som er mindre aktive. Dette skyldes først og fremst økt insulinfølsomhet.
Insulinfølsomhet betyr at en liten mengde insulin gir stor virkning. Musklene trenger dermed mindre insulin for å ta opp og lagre glukose.
Insulinbehovet påvirkes også av:
- kroppsvekt og mengden muskelmasse
- matinntak og mengden karbohydrater
- fysisk aktivitet
- hormoner og stress
- søvn og sykdom
- nyrefunksjon
- insulinets opptak fra injeksjonsstedet
- eventuell gjenværende egenproduksjon av insulin
- hvor mye basalinsulin og måltidsinsulin som brukes
Studier har vist at lav fysisk aktivitet og trekk ved metabolsk syndrom er forbundet med høyere daglig insulinbehov ved diabetes type 1.
Et lavt insulinbehov er derfor ikke i seg selv mystisk. Hos en slank og godt trent person kan det være et naturlig resultat av høy insulinfølsomhet.
Trening åpner en ekstra vei for glukose
Muskelcellene kan ta opp glukose på minst to viktige måter:
- Insulin binder seg til insulinreseptoren og starter en signalkjede inne i cellen.
- Muskelarbeid stimulerer glukoseopptaket gjennom mekanismer som ikke krever den samme insulinaktiveringen.
Under fysisk aktivitet trekker musklene seg sammen og trenger raskt mer energi. Muskelkontraksjonene får derfor glukosetransportører til å flytte seg ut til cellemembranen, slik at mer glukose kan hentes fra blodet.
Dette forklarer hvorfor glukosen kan falle raskt under kondisjonstrening selv om det ikke settes ekstra insulin. Muskelarbeidet åpner i praksis en ekstra inngang for glukose.
Etter treningen blir muskulaturen ofte mer følsom for insulin. Kroppen skal blant annet fylle opp glykogenlagrene som ble brukt under aktiviteten. Insulinbehovet kan derfor være redusert i mange timer, noen ganger også gjennom natten og inn i neste dag.
Har godt trente personer flere insulinreseptorer?
Det kan være fristende å se for seg at en veltrent person har mange ekstra insulinreseptorer på muskelcellenes overflate. Det er imidlertid ikke hovedforklaringen på den økte insulinfølsomheten.
Insulinreseptoren er bare starten på en lang prosess. Etter at insulin har bundet seg til reseptoren, må signalet sendes videre gjennom flere proteiner inne i cellen. Deretter må glukosetransportører flyttes ut til cellemembranen.
Det viktige er derfor ikke bare hvor mange insulinreseptorer som finnes, men også:
- hvor godt reseptorene reagerer
- hvor effektivt signalet sendes inne i cellen
- hvor mange glukosetransportører som er tilgjengelige
- hvor raskt transportørene flyttes til cellemembranen
- blodtilførselen til muskulaturen
- muskelens evne til å lagre og forbrenne glukose
Nyere oversiktsforskning viser at glukoseopptaket i muskel reguleres av et stort samspill mellom blodtilførsel, transport over cellemembranen, insulinets signalveier, muskelsammentrekninger og stoffskiftet inne i muskelcellen.
Det er derfor mer riktig å si at godt trente personer har et mer effektivt system for insulinvirkning og glukoseopptak, enn å si at de nødvendigvis har svært mange insulinreseptorer.
Flere kapillærer og bedre blodtilførsel
Utholdenhetstrening kan også gi flere små blodårer rundt muskelfibrene. Når blodtilførselen forbedres, kommer både insulin og glukose lettere frem til muskelcellene.
Trening kan dessuten forbedre:
- kapillær rekruttering
- mitokondriefunksjon
- fettforbrenning
- glykogenlagring
- muskelens enzymaktivitet
- signaloverføringen etter insulinreseptoren
Alle disse faktorene kan bidra til at mindre insulin er nødvendig for å utføre samme arbeid. Forskning viser at trening påvirker både næringstilførsel, transport inn i cellene og videre lagring og forbrenning.
Derfor kan svært aktive personer med lavt insulinbehov ha behov for spesielt presise reduksjoner i insulin før, under og etter trening.
Kan følingsevnen komme tilbake?
Hos mange kan følingsevnen forbedres dersom lave glukoseverdier unngås konsekvent i en periode. Allerede etter to til tre uker med nøye unngåelse av hypoglykemi kan de autonome symptomene begynne å komme tilbake.
Kontinuerlig glukosemåling kan hjelpe ved å varsle før personen selv merker noe. En nyere analyse av eldre personer med type 1-diabetes fant at mindre hypoglykemi ved bruk av glukosesensor var forbundet med bedring i følingsevnen over tid.
Aktuelle tiltak kan være:
- høyere midlertidige glukosemål
- tidligere sensoralarmer
- justert basalinsulin
- mindre måltidsinsulin før aktivitet
- bruk av trenings- eller aktivitetsmodus på insulinpumpen
- gjennomgang av nattlige følinger
- plan sammen med diabetessykepleier eller lege
Personer som har mistet bevisstheten, hatt kramper, trengt hjelp fra andre eller ofte ligger under 3 mmol/l uten symptomer, bør ta dette opp med diabetesteamet.
Kontroller sensoren når tall og kropp ikke stemmer
Glukosesensoren måler glukose i vevsvæsken og ikke direkte i blodet. Ved raske endringer kan sensorverdien ligge etter blodglukosen. Trykk mot sensoren, dårlig kontakt eller andre tekniske forhold kan også gi feilaktig lave verdier.
Dersom sensoren viser svært lav glukose, men personen føler seg helt normal og kurven virker uventet, bør verdien kontrolleres med blodglukosemåling når det er mulig.
Samtidig må fravær av symptomer aldri brukes som bevis på at sensorverdien er feil.
Konklusjon
Personer med diabetes type 1 som fungerer ved svært lave glukoseverdier, har ikke nødvendigvis utviklet en sunn eller ufarlig toleranse for hypoglykemi.
Ofte har kroppens terskel for å utløse alarmsymptomer blitt flyttet nedover. Hjernen og stoffskiftet kan ha gjort enkelte tilpasninger, men dette beskytter ikke sikkert mot forvirring, kramper eller bevisstløshet.
Et lavt daglig insulinbehov hos en fysisk aktiv person skyldes først og fremst høy insulinfølsomhet. Trente muskler har effektiv insulinvirkning, mer tilgjengelig GLUT4, bedre blodtilførsel og stor evne til å ta opp og lagre glukose. Forklaringen er langt mer sammensatt enn at det bare finnes mange insulinreseptorer på cellemembranene.
Det beste tegnet på god diabetesregulering er derfor ikke at man kan fungere med svært lavt blodsukker. Det er at man oppnår stabile glukoseverdier, god tid i målområdet og minst mulig hypoglykemi – samtidig som man beholder kroppens evne til å varsle når glukosen faller.