Forskere har lenge forsøkt å utvikle insulin som kan tas gjennom munnen. Nå er en australsk-norsk formulering registrert for den første studien på mennesker. Det er et viktig fremskritt, men forsøket skal først undersøke sikkerheten hos friske deltakere. Noen snarlig behandling for personer med type 1-diabetes er derfor ikke i vente.
Kapsler brukt som illustrasjon på insulin som tas gjennom munnen.
Magesyren bidrar til å bryte ned proteiner
Insulin er et proteinhormon. Når vanlig insulin svelges, møter det både magesyre og fordøyelsesenzymer før det kan nå tarmen og eventuelt tas opp i kroppen.
Magesaften inneholder hovedsakelig saltsyre og kan ha en pH på omtrent 1,5–3,5. En væske med pH 2 har 100 000 ganger høyere konsentrasjon av hydrogenioner enn rent vann med pH 7. Syren forandrer strukturen i proteiner og aktiverer pepsin, et enzym som bryter dem ned.
Dette er ett av flere problemer forskerne må løse.
Insulinet må beskyttes mot magesyren og fordøyelsesenzymene, frigjøres på riktig sted og tas opp i en mengde som er både tilstrekkelig og forutsigbar.
Små partikler skal beskytte insulinet
Forskergruppen bak den australsk-norske løsningen er knyttet til blant annet University of Sydney i Australia og UiT Norges arktiske universitet.
Forskerne har festet insulin til svært små partikler av sølvsulfid og lagt et beskyttende belegg av kitosan og glukose rundt dem. Belegget er lite løselig i det sure miljøet i magesekken. Når partiklene kommer videre til tarmen, møter de en mer nøytral pH. Der kan enzymer som kalles glukosidaser bidra til å bryte ned belegget og frigjøre insulin.
Målet er at systemet skal frigjøre mer insulin når blodsukkeret er høyt og mindre når det er lavt. Forskerne omtaler derfor løsningen som «smart» insulin. I denne artikkelen brukes den mer forståelige betegnelsen glukosefølsomt insulin.
Hva viste dyreforsøkene?
Studien ble publisert i Nature Nanotechnology i 2024. Formuleringen ble først undersøkt i vevsprøver fra menneskelig tolvfingertarm og deretter gitt gjennom munnen til mus, rotter og bavianer.
Hos diabetiske mus og rotter ble partiklene fordelt til leveren og ga en doseavhengig reduksjon i blodsukkeret. Det ble ikke registrert hypoglykemi eller vektøkning knyttet til formuleringen i disse forsøkene.
Friske bavianer fikk insulinet i sukkerfri sjokolade. Også hos dem sank blodsukkeret mer ved høyere doser. Forskerne fant ingen tydelige biokjemiske eller hematologiske tegn på giftighet, og det ble ikke rapportert alvorlige bivirkninger i dyreforsøkene.
Resultatene var lovende, men dyreforsøk kan ikke avgjøre om behandlingen er trygg, forutsigbar og effektiv ved daglig bruk hos mennesker med type 1-diabetes.
Siste nytt: Studien på mennesker er registrert
Den 9. juli 2026 ble en fase 1a-studie av formuleringen EA-Ins-IQ-100 registrert i det australske og newzealandske forsøksregisteret. Dette blir den første studien på mennesker med akkurat denne formuleringen. Studien har fått etisk godkjenning.
Studien skal omfatte 12 friske personer mellom 18 og 50 år. På fire separate forsøksdager skal deltakerne få stigende doser av formuleringen eller placebokapsler etter et randomisert og blindet opplegg.
Forskerne skal først og fremst undersøke:
- bivirkninger og hvor godt formuleringen tolereres
- risikoen for hypoglykemi
- hvordan ulike doser påvirker blodsukkeret
- hvordan formuleringen tas opp og håndteres i kroppen
Per 25. juli 2026 sto studien fortsatt oppført i forsøksregisteret som «ikke begynt å rekruttere». Det finnes derfor ennå ingen offentlig tilgjengelige resultater fra mennesker.
Dersom fase 1a viser at formuleringen kan gis på en forsvarlig måte, er neste planlagte trinn en fase 1b-studie med personer som har type 1-diabetes. Den skal undersøke gjentatte doser og gi tidlige opplysninger om virkningen på blodsukkeret. Flere og langt større studier vil likevel være nødvendige før behandlingen eventuelt kan godkjennes.
Hvorfor kan veien via leveren være interessant?
Portvenen er den store venen som fører næringsrikt blod fra tarmen og flere andre organer i fordøyelsessystemet til leveren. Næringsstoffer som glukose og aminosyrer følger denne veien før blodet går videre ut i resten av kroppen.
Dersom insulin tas opp fra tarmen, vil det også kunne nå leveren tidlig gjennom portvenen. Det ligner mer på kroppens naturlige fordeling av insulin, der insulin fra bukspyttkjertelen først føres til leveren. Insulin som settes i underhuden, kommer derimot først ut i kroppens øvrige kretsløp.
Forskerne håper derfor at insulin gjennom munnen kan påvirke leveren mer direkte og på en mer naturlig måte. Det er en mulig fordel ved metoden, men er ennå ikke dokumentert hos mennesker.
Hvor glukosefølsomt er systemet?
Betegnelsen glukosefølsomt insulin kan gi inntrykk av at insulinmolekylet selv registrerer blodsukkeret. Det gjør det ikke. Det er transportsystemet rundt insulinet som er utviklet for å reagere på kjemiske og biologiske forhold i kroppen.
Når partiklene kommer til tolvfingertarmen, møter de en mer nøytral pH og kan tas opp gjennom tarmveggen. Deretter føres de mot leveren. I leveren kan særlig enzymet β-glukosidase bidra til å bryte ned belegget og frigjøre insulin.
Forskerne viser til at aktiviteten til disse enzymene kan henge sammen med mengden glukose og andre sukkerstoffer. Det kan bety at mer insulin frigjøres når glukosen er høy og mindre når den er lav. Foreløpig er dette likevel bare dokumentert i laboratorie- og dyreforsøk. Det er ikke vist at systemet kan registrere og regulere blodsukkeret presist hos mennesker.
Dette er en annen mekanisme enn i et hybrid closed-loop-system. En insulinpumpe bruker en glukosesensor og en elektronisk algoritme. Her er målet at materialet og enzymaktiviteten i kroppen skal regulere insulinfrigjøringen uten elektronikk.
Flere arbeider mot det samme målet
Den australsk-norske formuleringen er ikke det eneste prosjektet. I 2024 publiserte en annen forskergruppe et glukosefølsomt polymersystem som ble gitt gjennom munnen til mus og griser. Systemet beskyttet insulinet gjennom fordøyelsen, forbedret opptaket fra tarmen og førte partiklene mot leveren. Det er foreløpig ikke rapportert studier av denne formuleringen hos mennesker.
Ved Monash University i Australia utvikles også et system som skal kunne bli værende i tarmen som et glukosefølsomt insulinlager. Prosjektet er fortsatt på laboratorie- og dyreforsøksstadiet.
Disse prosjektene viser at insulin gjennom munnen er blitt et aktivt forskningsfelt. Den australsk-norske løsningen skiller seg nå ut ved at den første sikkerhetsstudien av akkurat denne formuleringen hos mennesker er registrert.
Hva vi fortsatt ikke vet
Forskerne må blant annet finne ut hvor mye insulin som faktisk tas opp, om opptaket blir stabilt fra dag til dag, hvordan mat påvirker virkningen, og om insulinfrigjøringen avtar raskt nok når blodsukkeret faller.
Det må også dokumenteres at partiklene er trygge ved gjentatt og langvarig bruk. En formulering som tåles etter noen enkeltdoser hos friske personer, kan ikke uten videre brukes som daglig behandling for personer med type 1-diabetes.
Behandlingen vil heller ikke være en kur. Den tilfører fortsatt insulin utenfra. Den gjenoppretter ikke de insulinproduserende betacellene og stopper ikke immunforsvarets angrep.
Et viktig skritt – men fortsatt tidlig
Det nye er ikke at en insulinpille snart er klar. Det nye er at en formulering som tidligere bare var undersøkt i vev og dyr, nå er registrert for den første studien på mennesker.
Det er et viktig skritt fra dyreforsøk mot klinisk forskning. Men først når sikkerhet, dosering og virkning er dokumentert i flere studier, kan vi vite om insulin gjennom munnen kan bli en reell behandling for personer med type 1-diabetes.