Genredigerte insulinproduserende celler har overlevd og fungert i mer enn ett år hos en person med type 1-diabetes – uten immundempende behandling. Resultatene er publisert og senere fulgt opp i The New England Journal of Medicine. Studien omfatter foreløpig bare én person og en lav celledose, men resultatene kan vise en mulig vei mot framtidig cellebehandling ved type 1-diabetes.
Nye celler – det gamle problemet
Ved type 1-diabetes angriper immunforsvaret de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Når de fleste betacellene er ødelagt, må insulinet tilføres utenfra.
En mulig framtidig behandling er å erstatte de ødelagte cellene med nye celler som registrerer glukosenivået og frigjør insulin etter kroppens behov.
Betacellene finnes i små cellegrupper i bukspyttkjertelen som kalles de Langerhanske øyene, ofte bare omtalt som øyceller. Det er altså ikke snakk om celler i øyet.
Transplantasjon av øyceller fra en donor kan gi ny insulinproduksjon. Problemet er at immunforsvaret vanligvis oppfatter donorcellene som fremmede og angriper dem. Derfor må mottakeren normalt bruke immundempende legemidler.
Sana Biotechnology forsøker å løse dette ved å endre selve cellene, slik at immunforsvaret får vanskeligere for å oppdage og ødelegge dem.
Hva betyr hypoimmun?
Hypoimmun betyr at cellene er konstruert for å utløse en svakere immunreaksjon. De blir ikke nødvendigvis helt usynlige, men kan til en viss grad «skjule seg» for immunforsvaret.
Immunsystemet bruker HLA-molekyler på celleoverflaten som biologiske identitetsmerker. Når celler fra en donor har andre HLA-varianter enn mottakeren, kan immunforsvaret gjenkjenne dem som fremmede.
Forskerne reduserte derfor HLA klasse I og klasse II på celleoverflaten. Samtidig økte de mengden av proteinet CD47, som kan sende et hemmende signal til enkelte immunceller.
Målet er å beskytte cellene mot både vanlig transplantasjonsavstøtning og den autoimmune reaksjonen som er årsaken til type 1-diabetes.
CRISPR ble brukt til å endre cellene
Forskerne brukte CRISPR-Cas12b til å slå av to gener. Genet B2M er nødvendig for normal visning av HLA klasse I, mens CIITA styrer produksjonen av HLA klasse II.
Deretter brukte de en annen metode for å tilføre genetisk informasjon som økte produksjonen av CD47. Det var kombinasjonen av redusert HLA og økt CD47 som skulle gjøre cellene hypoimmune.
CRISPR er tidligere grundig omtalt på dette nettstedet og forklares derfor ikke i detalj her.
Det sentrale er at teknologien ikke ble brukt til å redigere arvestoffet til personen med diabetes. Donorcellene ble tatt ut, endret i laboratoriet og deretter transplantert. Endringene er begrenset til de transplanterte cellene og skal ikke føres videre til eventuelle barn.
Fra Oslo til Uppsala
Den første studien ble gjennomført ved Uppsala universitetssykehus i Sverige. Deltakeren var en 42 år gammel mann som hadde hatt type 1-diabetes i 37 år. Før behandlingen hadde han ikke målbar egen insulinproduksjon.
Øycellene kom fra bukspyttkjertelen til en avdød donor. De ble sendt til Oslo universitetssykehus, der genredigeringen ble utført. Deretter ble de fraktet tilbake til Uppsala og transplantert inn i en muskel i deltakerens underarm.
Celleproduktet fikk navnet UP421. Deltakeren fikk ikke kortison, betennelsesdempende behandling eller immundempende legemidler i forbindelse med transplantasjonen.
Cellene overlevde og produserte insulin
Etter transplantasjonen kunne forskerne måle C-peptid i blodet. C-peptid dannes samtidig som kroppen produserer sitt eget insulin, mens insulin som tilføres utenfra, ikke inneholder C-peptid.
C-peptidnivået steg etter at deltakeren fikk et standardisert måltid. Dette tydet på at de transplanterte cellene ikke bare overlevde, men også reagerte på næring og frigjorde insulin.
De første resultatene etter 12 uker ble publisert i The New England Journal of Medicine i 2025. Forskerne fant en tydelig immunreaksjon mot celler som ikke var fullstendig genredigert. De fullstendig hypoimmune cellene utløste derimot ingen målbar immunreaksjon i denne perioden.
En senere oppfølging viste fortsatt betacellefunksjon etter 14 måneder. Bildediagnostikk tydet også på at cellene fortsatt befant seg ved transplantasjonsstedet. Det ble fortsatt ikke påvist en immunreaksjon mot det hypoimmune transplantatet.
Ikke uavhengig av insulin
Deltakeren fortsatte å bruke insulin. Celledosen var med hensikt svært lav og tilsvarte bare en mindre del av den cellemengden som normalt kan være nødvendig for insulin-uavhengighet.
Studien var først og fremst laget for å undersøke sikkerhet, celleoverlevelse og immunreaksjoner. Den skulle ikke vise at behandlingen kunne normalisere glukosenivået eller erstatte all insulinbehandling.
Resultatet må derfor ikke omtales som en kur.
Det forskerne foreløpig har vist, er mer avgrenset, men likevel viktig: Genredigerte donorøyceller kan overleve og produsere insulin i et menneske over tid uten samtidig immundempende behandling.
Fra donorceller til stamceller
UP421 består av øyceller fra en avdød donor. Tilgangen på donororganer er begrenset, og en slik behandling vil derfor være vanskelig å produsere for mange mennesker.
Sana utvikler derfor celleproduktet SC451, som skal baseres på pluripotente stamceller.
Pluripotente stamceller er umodne celler som kan utvikle seg til nesten alle celletyper i menneskekroppen. Ved å styre utviklingen i laboratoriet kan forskerne få dem til å bli celler som ligner de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen.
Stamcellene kan dyrkes og brukes til å fremstille langt større mengder celler enn det som er mulig ved bruk av donororganer. Målet er å lage standardiserte hypoimmune øyceller som både produserer insulin og er bedre beskyttet mot immunforsvaret. SC451 er fortsatt under utvikling og er ikke godkjent behandling.
En teknologi vi må ta stilling til
CRISPR og genredigerte celler kan høres ut som noe som tilhører en fjern framtid. Denne studien viser at teknologien allerede er tatt i bruk i behandling av et menneske.
Det betyr ikke at alle må være enten for eller imot genredigering som én samlet teknologi. Det er stor forskjell på å:
- redigere celler utenfor kroppen for å behandle sykdom
- endre arvestoffet direkte i en pasient
- gjøre arvelige endringer i kjønnsceller eller embryoer
I denne studien ble donorcellene redigert utenfor kroppen. Det er noe annet enn å endre personens arvelige egenskaper.
Likevel reiser teknologien viktige spørsmål. Hvor stor usikkerhet er akseptabel når en alvorlig kronisk sykdom skal behandles? Hvor lenge må genredigerte celler følges? Hva skjer dersom enkelte celler senere forandrer seg? Kan cellene fjernes eller stanses dersom det oppstår problemer? Og hvem skal få tilgang til en eventuell behandling dersom den blir svært kostbar?
Personer med type 1-diabetes kan derfor i framtiden bli nødt til å ta stilling til om de ønsker celler som er genredigert for å unngå immunforsvaret. Helsemyndigheter og samfunnet må samtidig vurdere sikkerhet, regulering, pris og rettferdig tilgang.
Dette er spørsmål mange kan måtte ta stilling til tidligere enn de aner.
Lovende – men fortsatt tidlig
Det er gode grunner til å følge denne forskningen med interesse. Cellene overlevde, produserte insulin og reagerte på næring uten at deltakerens immunforsvar måtte dempes.
Samtidig er grunnlaget foreløpig svært begrenset:
- Én person er behandlet.
- Celledosen var lav.
- Deltakeren bruker fortsatt insulin.
- Det er ikke kjent hvor lenge cellene vil fungere.
- Sikkerheten må undersøkes over flere år og hos langt flere mennesker.
Publiseringen i The New England Journal of Medicine gir resultatene betydelig faglig tyngde. Men selv et lovende resultat i et anerkjent tidsskrift er begynnelsen på dokumentasjonen, ikke slutten.
Dersom resultatene kan gjentas med stamcellebaserte øyceller og en tilstrekkelig høy dose, kan denne teknologien fjerne en av de største hindringene ved cellebehandling for type 1-diabetes: behovet for å dempe resten av immunforsvaret.
Det gjør forskningen svært lovende – og viktig å forstå før vi må ta stilling til den.
Artikkelen gir generell informasjon om forskning. UP421 og SC451 er utprøvende cellebehandlinger og er ikke godkjent som ordinær behandling for type 1-diabetes.